Kronikker om prostituerte bloggere Friday, July 28, 2006
Eller en prostituert blogger om kronikker?
Hjorthen sparker Nina Karin Monsen, seg selv og meg i kjønnet med fantastisk satire. Etter å ha lest en kronikk i Aftenposten av Nina håner han på sin egen blogg både kronikkforfattere og om kronikklesere: "Men [kronikkeleseren] ønsker status som en intellektuell vinner, han leser enhver kronikk, og han er enig med alle og enhver mens han leser. Han kan også ønske å nedverdige og vise makt overfor en kronikkskribent. Da skaffer han seg kanskje en blogg."
Jeg leste selv kronikken av Nina og nå kommenterer jeg henne i min egen blogg: "Mange overser at kronikkskribenten også nedverdiger sin leser. Deres samspill er gjensidig nedverdigelse." Jeg nedverdiger meg. Nina nedverdiger seg. Hjorthen nedverdiger seg. Så nedverdiget vi er. Så i kontakt med vår skam, ja, kanskje til og med i kontakt med urskammen.
Selv om Hjortens satire er morsom, er den nødvendigvis ikke særlig treffende. Det kan være at han selv har misforstått Nina. Hans egen satire er lett å forstå siden det både er tagget som satire/ironi, og en parodi på Ninas tekst. Men ironi er et vanskelig fenomen for oss nordmenn.
Ironien i satire er et angrep på et tåpelig, og gjerne provoserende, ståsted. Overdrivelser og parodier er vanlige våpen. Men hvordan kan vi skille de som står for sine provokative meninger fra de som ytrer dem for å dementere det provoserende hjørnet? Det er jo i grunn ingen forskjell. Derfor kan vi hverken anklage nordmenn for å ikke forstå ironi siden ironien først viser seg i sinnet på den som har skrevet satiren, og ikke utenfor. Nøkkelen til å løse ironien ligger utilgjengelig i forfatterens sinn. Ironien blir fastlåst frem til nøkkelen til slutt blir utlevert ved å si at "hallo! Det var jo ironi, din tosk".
Når jeg derfor leser Ninas kronikk i Aftenposten om de late prostituerte som bare er ute etter raske penger, vet jeg ikke om jeg skal forstå dette som en ironisk tekst eller en provoserende. Når vi ser at hun kaller seg filosof, men ikke argumenterer for sine påstander, og ser ut til å harselere med den utstrakte bruken av psykoanalyse i norsk akademisk kjønnsforskning (ved å appellere til dødsdrifter og dets like) får vi straks en følelse av at dette er lett gjennomskuelig ironi og leser den som en skarp kritikk av metodene og synsingen i akademisk kjønnsforskning. Konklusjonen er at man kan lede en hvilken som helst konklusjon ut den fremgangsmåte som dominerer forskningsiområdet. I dette tilfellet: "Prostitusjon er ikke et yrke, fordi det ikke er arbeid, men latmannsmåte å skaffe seg penger, omtrent som tyveri". En helt latterlig påstand, som kanskje er ment å latterliggjøre den akademiske feminsmens Freudianske fascinasjon (et utslag av penis-misunnelse?).
Uheldigvis makter jeg ikke å lese Ninas kronikk som en satirisk tekst. Jeg klarer det ikke fordi jeg har lest for meget av Nina om skam og urskam til å kunne tro at hun selv ville angripe temaet med satire. Hun forsøker, ifølge Tor Andre, å lede ett oppgjøre mot offerrollen som de prostituerte er satt i. Han mener at latterliggjøringen fra Hjorten er den eneste måten bloggere maktet å møte kronikken til Nina. Dermed er det foreløpig ingen som har oppfattet Ninas kronikk som en ironisk tekst. Som han selv skriver i et annet innlegg om hipster-debatten "Dessuten er ironi SÅ 90-tallet. Ingen med respekt for seg selv bruker det lenger."
skrevet av IT @ 2:04 AM,
