Fleksibilitet i det nye næringslivet Monday, June 19, 2006
På toppen av varehyllen sitter lille trille. En litt lubben dukke med ben som er for spe for hans vekt, og en forstand som er for dum for hans eget beste. Der sitter han og får beskjed om å selge seg. Jeg tror jeg vet hvordan hans søknad ville se ut: "Sosial, oppgående og initiativrik dukke som jobber godt i både grupper og alene søker stilling som konsulent". Da jeg skrev min egen søknad forleden, fikk jeg beskjed om at den var for negativ og for ærlig. Jeg måtte lære å selge meg bedre. Jeg måtte gi dem hva de ville ha. Mener du at jeg skal jeg lyve, spurte jeg. Jeg skulle lyve.
Så der var det. For tynn, svak og ineffektiv for fysisk arbeid. For lite erfaring, for lite sosial, for lite ferdigheter for psykisk arbeid. Hva gjenstår? Hva er alternativet?
Alternativet er ..å selge seg. Å pynte på sannheten, som politikerene sier. Å ikke si det som alle tenker, fordi det ikke er ønskelig, men å vri på sannheten og si det alle vil høre. Så flinke er vi blitt til å pynte på sannheten at det oppfattes som retard å fremstå som seg selv - selv om dette nettopp er det uttrykte ideal! Her hviler en kulturell selvmotsigelse: Løgn, ideal og realitet kvernes sammen til en suppe uten konsistens.
Hva gjør vi så, når alle vi møter lyver for oss? Vi kjøper det, som en venn fra Stavanger sa og som angivelig betyr at vi tror på hva de sier. Den er god, tenker vi. Noe skeptiske er vi blitt, men vi anklager dem ikke. Vi legger opp til løgnere gjennom media: Kan du love at vi har (et eller annet valgflesk) om fire år? Spør journalisten, som om det bare satt én mann i regjeringen, som om det bare var ett parti. Når de så ikke leverer, fordi de ikke var alene, anklages de for løgnere. Skulle de svare: Nei, jeg lover ikke? Det går heller ikke. Så er det selve formulering som er gal, men det er det ingen som reagerer på. Alle er så konsentrert om å forsøke å gjennomskue politikerens løgn, at de helt glemmer å følge med på magikerenes andre hånd, der hvor selve trikset skjer: i pressen.
Tilbake til arbeidslivet. Vi velger alltid den med peneste CV, selv om vi forstår at ingen er så bra. Vi velger den som ikke lyver åpenbart, men som har "pyntet på sannheten", den som har gått inn for å være retorisk spissferdig. Suckers! På denne måten avler vi opp løgnere, eller sannhets-fleksjon. Det er ikke noen som reflekterer over sannheten lenger, vi flekterer med sannheten. Bøyer den litt, og tøyler den litt, vi smurer sannheten med litt glidemiddel og så går alt så meget lettere.
I all denne løgnen, spiller vi like overasket innerst inne hver gang vi leser at 50% er utro. Vi lar oss forbløffe over all naskingen i butikken, alle som snyter på skatten og alle som lurer til seg det lille ekstra. Samtidig som vi vet at det er nødvendig å "pynte på sannheten", det er evolusjon. Det er sosial-darwinisme: Survival of the shittest.
Det er ikke så mye bedre i de venstreradikale miljøene, de såkalte dype som bruker dybden for alt den er verdt i sin forfengelige overfladiskhet. De som blåbottene anklager for å være posører. Leninhøyden? Denimhøyden? Ikke vet jeg, men mote: Den fordekte virkelighet, den kommuniserte ønskede verden, den virtuelle seksualitet, har tatt over høyden i Bergen. Re-flektere: Å gjen-flektere det andre har flektert tidligere.
Hvordan kan vi bli overasket når hele det offentlige rom i større grad etterligner det fysiske: Alltid utgir det seg for å være bent frem tydelig, men så er det altså oftere og oftere litt krummet.
Jeg tror det er derfor det værste vi frykter i dag er horebukkene. De uttrykker samfunnets kjerne så klart og tydelig. Salg og kjøp av mennesker: "Studentene må lære å selge seg bedre". Da blir næringslivet villige til å kjøpe med kald valutta, i baksete av en eller annen bil med smekken åpen, og en bit skam fordi de "kjøpt 'an".
Kanskje det alltid har vært slik? Kanskje det er jeg som gradvis har våknet fra min døsende naivitet. Helt fra klokken klang i min første jobb som selger, når jeg opplevde hvordan salgspersonalet lo etter å prakket på mennesker plagg som de egentlig ikke syntes passet, men "så lenge kunden er fornøyd" som de sa når jeg konfronterte dem. Selvsagt var kunden fornøyd, den søte jenten hadde jo sverget at han så dødsbra ut i de buksene. Fleksitid.
Så hva blir det av meg, uvillig til å lyve i en søknad og med et fast grep om integriteten min. Sannsynligvis blir det menneske av meg, et gjennomjugd norsk menneske. Til slutt lærer naken mann seg å spinne løgner, og skaffer seg en jobb han også. "Det handler jo egentlig bare om å få foten innenfor døren", slik bøyde jeg meg i et forsøk på å lure seg selv til å tro at jeg egentlig handlet med sine moralske ryggtavle dekket. Slik flekset jeg litt med mine moralske muskler.
skrevet av IT @ 4:57 AM,
