Flyttet Sunday, September 17, 2006
skrevet av IT @ 5:12 AM,
,
Kronikker om prostituerte bloggere Friday, July 28, 2006
Eller en prostituert blogger om kronikker?
Hjorthen sparker Nina Karin Monsen, seg selv og meg i kjønnet med fantastisk satire. Etter å ha lest en kronikk i Aftenposten av Nina håner han på sin egen blogg både kronikkforfattere og om kronikklesere: "Men [kronikkeleseren] ønsker status som en intellektuell vinner, han leser enhver kronikk, og han er enig med alle og enhver mens han leser. Han kan også ønske å nedverdige og vise makt overfor en kronikkskribent. Da skaffer han seg kanskje en blogg."
Jeg leste selv kronikken av Nina og nå kommenterer jeg henne i min egen blogg: "Mange overser at kronikkskribenten også nedverdiger sin leser. Deres samspill er gjensidig nedverdigelse." Jeg nedverdiger meg. Nina nedverdiger seg. Hjorthen nedverdiger seg. Så nedverdiget vi er. Så i kontakt med vår skam, ja, kanskje til og med i kontakt med urskammen.
Selv om Hjortens satire er morsom, er den nødvendigvis ikke særlig treffende. Det kan være at han selv har misforstått Nina. Hans egen satire er lett å forstå siden det både er tagget som satire/ironi, og en parodi på Ninas tekst. Men ironi er et vanskelig fenomen for oss nordmenn.
Ironien i satire er et angrep på et tåpelig, og gjerne provoserende, ståsted. Overdrivelser og parodier er vanlige våpen. Men hvordan kan vi skille de som står for sine provokative meninger fra de som ytrer dem for å dementere det provoserende hjørnet? Det er jo i grunn ingen forskjell. Derfor kan vi hverken anklage nordmenn for å ikke forstå ironi siden ironien først viser seg i sinnet på den som har skrevet satiren, og ikke utenfor. Nøkkelen til å løse ironien ligger utilgjengelig i forfatterens sinn. Ironien blir fastlåst frem til nøkkelen til slutt blir utlevert ved å si at "hallo! Det var jo ironi, din tosk".
Når jeg derfor leser Ninas kronikk i Aftenposten om de late prostituerte som bare er ute etter raske penger, vet jeg ikke om jeg skal forstå dette som en ironisk tekst eller en provoserende. Når vi ser at hun kaller seg filosof, men ikke argumenterer for sine påstander, og ser ut til å harselere med den utstrakte bruken av psykoanalyse i norsk akademisk kjønnsforskning (ved å appellere til dødsdrifter og dets like) får vi straks en følelse av at dette er lett gjennomskuelig ironi og leser den som en skarp kritikk av metodene og synsingen i akademisk kjønnsforskning. Konklusjonen er at man kan lede en hvilken som helst konklusjon ut den fremgangsmåte som dominerer forskningsiområdet. I dette tilfellet: "Prostitusjon er ikke et yrke, fordi det ikke er arbeid, men latmannsmåte å skaffe seg penger, omtrent som tyveri". En helt latterlig påstand, som kanskje er ment å latterliggjøre den akademiske feminsmens Freudianske fascinasjon (et utslag av penis-misunnelse?).
Uheldigvis makter jeg ikke å lese Ninas kronikk som en satirisk tekst. Jeg klarer det ikke fordi jeg har lest for meget av Nina om skam og urskam til å kunne tro at hun selv ville angripe temaet med satire. Hun forsøker, ifølge Tor Andre, å lede ett oppgjøre mot offerrollen som de prostituerte er satt i. Han mener at latterliggjøringen fra Hjorten er den eneste måten bloggere maktet å møte kronikken til Nina. Dermed er det foreløpig ingen som har oppfattet Ninas kronikk som en ironisk tekst. Som han selv skriver i et annet innlegg om hipster-debatten "Dessuten er ironi SÅ 90-tallet. Ingen med respekt for seg selv bruker det lenger."
skrevet av IT @ 2:04 AM,
,
Siste fra fronten Thursday, June 29, 2006
Det er begynt å dukke opp kvasi-publikasjoner på internett. I forsøk på å etterape mediene håper de på større gjennomslagskraft for sine tanker enn gjennom vanlig skriving. I første omgang tenker jeg da på vrwc og libertas - en TV-kanal, og en avis.
VRWC er for intern-tv å regne. Den har ikke folkeopplysning som mål, men er ment som propaganda. Det legger heller ikke skjul på det, og sier at den er "tidvris etterettelig alltid høyrevridd" og velger sitater som riktignok er sagt, men ment helt annerledes. På den måten legger de ord i andre menneskers munn, og kan gjøre det siden de jo innrømmer at de er "100% høyrevridd". Til denne retten holder det ikke med en klype salt.
Libertas er en form for avis, som forsøker å låne av publikasjoners autoritet ved å etterape deres form. De publiserer derfor ved hjelp av acrobat formatet, som er noe irriterende. Men men.. de om det. Det siste publikasjonen da jeg var innom, handlet om statens domminans over tankene.
Det finnes ikke noe lignende kvasi-journalistisk fremstøt fra venstresiden. I det minste ikke som jeg har sett. De er som gått under jorden, forduftet. Mest ser det nå ut til at det bare er en gjeng raddikale drømmende mote-sosialister igjen i verden, og ingen "ekte" kommunister. Kommunismen er så gjennomført slaktet, at å ytre ordet leder tankene til massemord og undertrykkelse.
Det morsomme er at når Libertas henviser til Orson Wells 1984 for å kjempe for liberalismen, glemmer de at wells var kommunist. Det han advarete mot i sin bok var hvor galt det kunne gå, ikke mot ideen som sådann. Det er ikke først og fremst den ene eller andre politiske retning han kritiserer, men formen på systemet (hva enn det måtte være). Når han skriver "All animals are equal, but some are more euqal" er ikke det bare en kritikk av stalin.. Det kan også forstås som en kritikk mot noe han enda ikke hadde lest: objektivismen, og ideen om "vi som driver verden fremover". Selv om alle er like, er det klart at noen - vi som driver verden fremover - er likere enn andre, og dermed har rett på alt vi kan fcå tak i (forsvart gjennom eiendomsretten).
I Norge er staten forstått som undertrykker, ideen om kommunisme er forkastet, og idealene hører til liberalismen. Når de så benytter seg av utopiske sitater fra kommunister er det derfor viktig å sette dem i rett lys: I et politisk lys. "Bare staten kan være fascistisk og totalitær". Men det var aldri det som var meningen for forfatterene.
Totalitære regimer opererer uavhengig av politisk posisjon. Den kan oppstå både på høyre og på venstresiden. Derfor må folket være i stand til å korrigere venstresiden gjennom stemmer, og høyresiden gjennom staten. Bare folket kan bekjempe totalitære tanker, også når de er indoktrinerende - også når de er private!
Vi er så vandt til å tenke individualistisk, at vi enda ikke klarer å tenke strukturalistisk. På den måten er det bare hvor samfunnet overkjører privatpersoner gjennom juss vi ser det totalitære monsterets hode, og ikke hvor våre tanker villedes av de kooporative kapitalinteressers prekener. Faren ligger begge steder, det er ikke en politikk vi skal vokte oss for (som politikerene mener og peker på hverandre (og kvasi-journalistene)) det er typen politikk.
skrevet av IT @ 4:37 AM,
,
Tabloide hemorider Wednesday, June 28, 2006
Vampus skriver sin egen tabbeliste for regjeringen, etter at dagbladet publiserte sin. Alt kommer i kjølvannet av regjeringens skryteliste.
Dagbladet nevner noen av regjeringens løftebrudd, og det er klart: Dersom regjeringen ikke har fått gjennomført alt de lovte at de skulle få gjort i løpet av regjeringstidens sin nå, når skal de da få gjort det?
Vampus' hovedankepunkt er regjeringens uenigheter og konstante krangling seg imellom. Når du leder pariet som er kjent for å ha tidenes partilojalitet, så er det ikke annet å vente enn problemer når man skal samarbeide med fritenkende, fritt-talende og uhøvlede raddiser fra SV. Av og til lurer jeg på om de egentlig VIL ha kommunistitsk tyrani og totaliserende fascisme, eller om det bare er noe de sier for å få stemmer.
Det er viktig å skrive tabbelister som ikke handler om politikk, men som er passe tabloide slik at vi kan kjenne oss igjen i kritikken. Skrytelisten til regjeringen er totalt uinteressant for folk flest, den handler stort sett om flere barnehageplasser og flere i arbeid. Politikk er så ansiktsløst, så kjedelig, så u-menneskelig.
Toppolitiken er ikke først og fremst politikk, men underholdning. Når skal de lære? Det siste vi er interessert i, er å kritisere AP, SV eller Senterpariets politikk. Det vi er interessert i, er kranglingen mellom presidenter som har fått kontorer for nær hverandre, og om hvem som har lov til å kjøre hvilke biler. For jo mer vi klarer å distrahere oss med ubetydelig nonsense i tabloidisfæren, jo mindre behøver vi å vite om pratienes politikk. Den er kjedelig og så forbannet demokratisk. Tross alt - her spør de oss hvert fjerde år om hvem som skal styre, men har de noen gang spurt oss om VI har lyst til å bestemme det? NEI! Vi har lyst på BigBrother på tinget: Krangling og intriger. Jeg foreslår følgende skryteliste neste år:
1) Hadde sex på statsministerpulten, og la bildene ut på Flickr
2) Vant over Siv Jensen i armbakk
3) Klarte å legge en 40 centimeter lang uavbrutt kabel oppå toalettlokket
4) Var full under spørretimen, og svarte på alle spørsmål med kroppslyder
5) Banket opp alle som sa de hadde større oppslutning enn meg
Tro meg - DETTE er en skryteliste folk har lyst til å lese. En som vinner stemmer, og som derfor gir vårt modne liste-folk, vårt Naiv-super-ensemble, den filosofiske legitimering som den behøver.
skrevet av IT @ 4:46 AM,
,
Skolegårdsblogging Friday, June 23, 2006
Den norske bloggosfæren, som den nå engang er blitt døpt, begynner sakte og sikte å minne mer og mer om en typisk norsk skolegård på videregående trinnet. De største debattene handler om fredagsrumper og hvem som blogger om hva, hvorfor og hva det betyr.
Da er det noe litt befriende med en saudiarabiske kvinne som siterer Voltaire og blir stengt ned i Saudi fordi hun blogget om sex og skrev jødiske reisebønner.
"I disapprove of what you say, but I will defend to the death your right to say it" as said by Voltaire.Hun anklager ekstremistene for å ha en "jeg er helligere enn deg"-holdning, en kritikk som minner om kritikken av den norske jante-loven. Et fenomen vi tror at er særs for oss.
Som er resultat føler jeg at jeg ikke har noe viktig å kjempe for i Norge. Det er det som er så kjedelig med å bo i verdens beste land. Det er litt kjedelig. Så kanskje det er derfor 1/3 av den norske befolkning har lyst til å stemme FRP. Hvis vi bare fucker opp landet litt, bare litt, så får vi kanskje noe reelt å syte om, og noe faktisk å reparere, og så kan vi endelig slutte å være sinte på fredagsrumper og annet sladderbloggeri (som denne posten).
skrevet av IT @ 4:42 AM,
,
Fleksibilitet i det nye næringslivet Monday, June 19, 2006
På toppen av varehyllen sitter lille trille. En litt lubben dukke med ben som er for spe for hans vekt, og en forstand som er for dum for hans eget beste. Der sitter han og får beskjed om å selge seg. Jeg tror jeg vet hvordan hans søknad ville se ut: "Sosial, oppgående og initiativrik dukke som jobber godt i både grupper og alene søker stilling som konsulent". Da jeg skrev min egen søknad forleden, fikk jeg beskjed om at den var for negativ og for ærlig. Jeg måtte lære å selge meg bedre. Jeg måtte gi dem hva de ville ha. Mener du at jeg skal jeg lyve, spurte jeg. Jeg skulle lyve.
Så der var det. For tynn, svak og ineffektiv for fysisk arbeid. For lite erfaring, for lite sosial, for lite ferdigheter for psykisk arbeid. Hva gjenstår? Hva er alternativet?
Alternativet er ..å selge seg. Å pynte på sannheten, som politikerene sier. Å ikke si det som alle tenker, fordi det ikke er ønskelig, men å vri på sannheten og si det alle vil høre. Så flinke er vi blitt til å pynte på sannheten at det oppfattes som retard å fremstå som seg selv - selv om dette nettopp er det uttrykte ideal! Her hviler en kulturell selvmotsigelse: Løgn, ideal og realitet kvernes sammen til en suppe uten konsistens.
Hva gjør vi så, når alle vi møter lyver for oss? Vi kjøper det, som en venn fra Stavanger sa og som angivelig betyr at vi tror på hva de sier. Den er god, tenker vi. Noe skeptiske er vi blitt, men vi anklager dem ikke. Vi legger opp til løgnere gjennom media: Kan du love at vi har (et eller annet valgflesk) om fire år? Spør journalisten, som om det bare satt én mann i regjeringen, som om det bare var ett parti. Når de så ikke leverer, fordi de ikke var alene, anklages de for løgnere. Skulle de svare: Nei, jeg lover ikke? Det går heller ikke. Så er det selve formulering som er gal, men det er det ingen som reagerer på. Alle er så konsentrert om å forsøke å gjennomskue politikerens løgn, at de helt glemmer å følge med på magikerenes andre hånd, der hvor selve trikset skjer: i pressen.
Tilbake til arbeidslivet. Vi velger alltid den med peneste CV, selv om vi forstår at ingen er så bra. Vi velger den som ikke lyver åpenbart, men som har "pyntet på sannheten", den som har gått inn for å være retorisk spissferdig. Suckers! På denne måten avler vi opp løgnere, eller sannhets-fleksjon. Det er ikke noen som reflekterer over sannheten lenger, vi flekterer med sannheten. Bøyer den litt, og tøyler den litt, vi smurer sannheten med litt glidemiddel og så går alt så meget lettere.
I all denne løgnen, spiller vi like overasket innerst inne hver gang vi leser at 50% er utro. Vi lar oss forbløffe over all naskingen i butikken, alle som snyter på skatten og alle som lurer til seg det lille ekstra. Samtidig som vi vet at det er nødvendig å "pynte på sannheten", det er evolusjon. Det er sosial-darwinisme: Survival of the shittest.
Det er ikke så mye bedre i de venstreradikale miljøene, de såkalte dype som bruker dybden for alt den er verdt i sin forfengelige overfladiskhet. De som blåbottene anklager for å være posører. Leninhøyden? Denimhøyden? Ikke vet jeg, men mote: Den fordekte virkelighet, den kommuniserte ønskede verden, den virtuelle seksualitet, har tatt over høyden i Bergen. Re-flektere: Å gjen-flektere det andre har flektert tidligere.
Hvordan kan vi bli overasket når hele det offentlige rom i større grad etterligner det fysiske: Alltid utgir det seg for å være bent frem tydelig, men så er det altså oftere og oftere litt krummet.
Jeg tror det er derfor det værste vi frykter i dag er horebukkene. De uttrykker samfunnets kjerne så klart og tydelig. Salg og kjøp av mennesker: "Studentene må lære å selge seg bedre". Da blir næringslivet villige til å kjøpe med kald valutta, i baksete av en eller annen bil med smekken åpen, og en bit skam fordi de "kjøpt 'an".
Kanskje det alltid har vært slik? Kanskje det er jeg som gradvis har våknet fra min døsende naivitet. Helt fra klokken klang i min første jobb som selger, når jeg opplevde hvordan salgspersonalet lo etter å prakket på mennesker plagg som de egentlig ikke syntes passet, men "så lenge kunden er fornøyd" som de sa når jeg konfronterte dem. Selvsagt var kunden fornøyd, den søte jenten hadde jo sverget at han så dødsbra ut i de buksene. Fleksitid.
Så hva blir det av meg, uvillig til å lyve i en søknad og med et fast grep om integriteten min. Sannsynligvis blir det menneske av meg, et gjennomjugd norsk menneske. Til slutt lærer naken mann seg å spinne løgner, og skaffer seg en jobb han også. "Det handler jo egentlig bare om å få foten innenfor døren", slik bøyde jeg meg i et forsøk på å lure seg selv til å tro at jeg egentlig handlet med sine moralske ryggtavle dekket. Slik flekset jeg litt med mine moralske muskler.
skrevet av IT @ 4:57 AM,
,
Åpningstest Tuesday, June 13, 2006
Dette er en åpningstest. For å se hvordan siden arter seg, når jeg prøver ut de ulike elementene som dette skinnet har å tilby. Som lenker til for eksmepel http://www.vg.no.
- Har håpløse løsninger
- Har spennende løsninger
- Har overaskende løsninger
eller rett og slett har
Fullstendig kjipe løsninger
skrevet av IT @ 6:51 AM,
,
